Wild at Heart

Wild at Heart blir av mange regnet som en allegori over Trollmannen fra Oz. Her er den gule mursteinsveien byttet ut med glohet sørstatsasfalt, og den strekker seg gjennom et pervertert og ondskapsfullt landskap, skildret med David Lynchs karakteristiske og slagkraftige filmestetikk. Som en av de få regissørene som fullt ut behersker den postmoderne fortelleteknikken, har Lynch pakket filmen med absurde ulogiske hendelser som hele tiden ligger på lur under en glatt overflate av rene farger, tradisjonelt eventyr og stereotype figurer. David Lynchs roadmovie-epos vant gullpalmen i 1990 til voldsom pipekonsert og buing fra publikum. Til tross for Cannes-juryens anerkjennelse av filmen, var det mange som hadde vanskeligheter med å takle så store doser med sex og vold som det Wild at Heart hadde å by på. Wild at Heart er et flammehav på godt og vondt. Filmens rødglødende intensitet passer hele tiden på å balansere på ytterkanten av hva vi kan godta av vold og sex på film. Dorothy fra Kansas ville neppe benyttet avsagd hagle i sin søken etter trollmannen fra Oz.